Flaggdemonstrasjon

Møt opp til markering mot forbud mot utenlandske flagg i 17. mai-toget hvis du synes debatten om hvilke flagg vi skal tillate og ikke i barnetoget er pinlig og unødvendig. 17. mai-komiteen i Oslo har gått inn for forbud mot alle andre flagg enn det norske, samiske og FN-flagget, og Oslo-ordfører Fabian Stang reagerte med å overstyre komiteens anbefaling og understreke at alle verdens flagg naturligvis skal være lov i hovedstadens barnetog. Det burde være en selvfølge. Nasjonaldagen er en feiring av at vi lever som frie mennesker i et fritt land, og skal ikke assosieres med forbud og ekskludering.

Markeringen er i regi av bl.a. AUF, Antirasistisk Senter og ungdomspartiene Unge Venstre, SU og RU, og finner sted i Borggården utenfor Rådhuset i Oslo i dag kl. 16.45.

OPPDATERING: Hege Ulstein legger ballen død i en kommentarartikkel i Dagsavisen i dag:

Åpenhet og trygghet er ikke motsetninger. Det er tilstander som er intimt forbundet med hverandre.

Den som ikke forstår dette, kan like gjerne droppe det norske flagget 17. mai, først som sist, og erstatte det med vimplene til Hennig-Olsen og Gilde. For da handler ikke dagen om stort annet enn å spise mengder med is og pølser.

.

SV-støttet skamløshet

Audun Lysbakken var ute i Dagsavisen på fredag og kritiserte økonomielitens, tydeligst representert ved Stein Erik Hagen og hans beskrivelser av Norge som "den siste kommuniststat", skamløse og usmakelige sutring over stadig trangere kår for investorer og bedriftsledere, når realiteten er at de aller rikeste økte sin andel av inntektene i Norge med ti prosent fra 1990 til 2005. Lysbakken peker på ulempene ved større ulikheter i et samfunn og legger til slutt skylden på "den usosiale skattelettepolitikken" fra forrige borgelige regjering.

Tre år inn i Norges første koalisjonsregjering med SV har landet fortsatt et skattehull på størrelse med Mjøsa. Det såkalte skjermingsfradraget gjør at aksjonærer kan ta ut en prosentandel av overskuddet sitt uten å betale skatt på det, som i praksis slår beina under effekten av utbytteskatten innført i 2006. Utbyttet skal skattes av, men bare over en viss grense, og grensa er satt så høyt at aksjonærene kan ta for seg av et overskudd skapt av de som jobber under dem og mottar vanlig lønn, og likevel slippe skatt. I praksis en gavepakke til pengefolkene, selv om lønnsfesten for norske toppledere i teorien har blitt strammet inn, og et signal om at pengeflytting og aksjespekulasjon verdsettes høyere enn ærlig lønnsarbed. Den rødgrønne regjeringens skattelettepolitikk er like usosial som typisk borgelig skattepolitikk, men førstnevnte har et skinn av hykleri.

I mellomtiden synker valgdeltakelsen (fra 83-84 prosent på åttitallet til 75-77 prosent etter 1990). Forskjellene mellom høyre- og venstreside i norsk politikk blir utydeligere og tiltroen til at politikere kan løse vanlige folks problemer synker, særlig i områder med lav inntekt og utdanning. Det er potensielt et større problem enn toppsjefenes lønnsfest, og dessuten udemokratisk når politiske avgjørelser flyttes fra stortingssal til styrerom i private bedrifter når stadig større del av norsk næringsliv privatiseres. For å snu den negative trenden trenger Norge et tydeligere venstreparti som tør å stå for venstrepolitikk. Det burde oppta Lysbakken mer enn å bruke energi på å legge skylden for økende forskjeller på tidligere regjeringer.

.

Med Armani under grilldressen og brunskjorte i klesskapet

Fremskrittspartiet er for første gang i norsk historie Norges største parti. Hadde det vært Stortingsvalg i dag, hadde FrP blitt størst med 28,8 prosent mot Arbeiderpartiets 26,4. Ved valget i 2005 var tallene henholdsvis 22,1 og 32,7 prosent. Siden forrige Stortings-valg har de rødgrønne samlet gått tilbake 10 prosent, mens Høyre og FrP har økt med 9,5. Det norske folk ønsker høyrevridning av samfunnet og et drastisk regjeringsskifte, og FrP er det nye partiet for arbeidere.

FrP er Norges farligste parti. De har dekadanse, intoleranse og usolidaritet på partiprogrammet, følger ikke handlingsregelen, vil kutte i offentlige velferdsgoder vi har lært å anse som en selvfølge og anerkjenner ikke klimautfordringene Norge og verden står overfor. Norge har trolig nådd eller i ferd med å nå toppen av mange års velstandsøkning, og må forberede seg på konjunkturnedgang i årene som kommer. Med FrPs uansvarlige økonomiske politikk og tankeløse forbruk kan det bli en bratt utforbakke og stygge konsekvenser når statskassa er bunnskrapt og norsk eksport havner bakpå i forhold til internasjonale konkurrenter. Det finnes mange nok historiske eksempler på at dekadanse straffer seg, bl.a. gikk Romerriket under delvis ved at de brukte mer penger, gjorde seg avhengig av import og fikk underskudd på handelsbalansen. I økonomiske oppgangstider må landets framtid sikres, nasjonen må jobbe hardere og satse tyngre på utdanning for å komme på forskudd av utviklingen og være forberedt når gullstrømmen, eller i vårt tilfelle oljereservene, stopper. Mer luksus og mindre skatt er ikke løsningen på utfordringene Norge kommer til å møte i framtiden. I stedet trenger vi regjeringspartier med ansvarlig politikk og erfaringer med både opp- og nedgang. 2009 er ikke tidspunktet for å gi en løs kanon og tankeløs nybegynner regjeringsmakt.

Trøsten for alle som ikke ønsker Siv Jensen som Norges statsminister, er at selv med rent flertall til Høyre og FrP på Stortinget, er Høyre i mindretallsregjering trolig mer sannsynlig enn et høyrepopulistisk samarbeid.

Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har over 50%, har vi en ny situasjon på Stortinget. Det har skjedd i kommuner, og noen steder gitt FrP-ordfører. Men på Stortinget er det større skiller mellom FrP og de andre, blant annet fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen, de vil bruke mer oljepenger, og det gir andre forutsetninger enn det de andre har bygd sine programmer og budsjettforslag over.

.

Pressens avledende funksjon

Jeg er pinlig berørt på vegne av norsk presse.

Tilfeldigvis har jeg tenkt over de siste dagene hvordan journalistikken spesielt i Norge har vært preget av akutt mangel på ordentlige kriser i et drøyt tiår fra kommunismens fall til det smalt i verden igjen i 2001. Med unntak av noen passasjerskip som sank, oljetankere som gikk på grunn og en håndfull bolighus som raste i elva på grunn av flom, har ikke pressen hatt ordentlige katastrofer eller skandaler å skrive om, og det har vært nødvendig å blåse opp småtteri og bagateller for å kunne hente fram krigstypene på forsidene. Det har rett og slett ikke gått galt nok ofte nok til å fylle nyhetssendingene og spalteplassen i avisene. Post 9/11 har man tydeligvis fortsatt med den samme strategien, og enkelte journalister har kanskje blitt godt vant med å skrive skandalehistorier om uvesenligheter, og la de større, viktigere og vanskeligere sakene ligge. Så da skriver man om Victor Normans piano og jager Gerd-Liv Valla til hun trekker seg, i stedet for å ta tak i den rødgrønne regjeringens klimasvik eller det faktum at Norge er landet i verden med flest soldater i Afghanistan i forhold til befolkningen, selv om konflikten mellom USA og Al-Qaeda ikke angår oss (atten menn med papirkniver er ikke en krig, for å sitere en av Norges-mesterne i blogging).

Statsråder uten politisk erfaring kjenner det politiske spillet dårligere enn sine kolleger, og er naturlig nok mer utsatt når det blåser opp til politisk storm. Det gjør dem til enkle ofre for pressen, og kan være en av grunnene til at det etter hvert har blitt mange eksempler på "nybegynnere" i det politiske spillet som blir tvunget til å trekke seg på grunn av fillesaker etter kort tid som statsråder. Politikere høyere oppe i systemet som over tid får flere og alvorligere svin på skogen blir derimot sittende og gjenvalgt. I pensum i rettssosiologi kalles dette en avledende funksjon. På samme måte som rettsapparatet sender småfisk i fengsel mens haiene går fri for å pynte på statistikkene, setter pressen inn hele tyngden mot politiske lettvektere for å knekke dem fort og gi inntrykk av at media oppfyller samfunnsoppgavene sine. Manuela Ramin-Osmundsen er neppe Norges eneste politiker med bekjente (eller heter det venn når man har vært på samme fest? Dette må vi til bunns i og skrive noen hundre artikler om) i posisjoner hun har vært med på å utnevne, men hun er en enklere motstander for pressen enn Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre.

.

This town is our town, it is so glamorous

Egentlig burde jeg og andre som befinner seg et annet sted på partiskalaen være glade når FrP-poltikere viser seg fra sin verste side, så det blir tydelig for alle hva slags parti man stemmer på ved å gi stemmen til dem. Ingen kan vel ta FrP seriøst når de snakker om å sende kriminelle til Svalbard eller å overvåke alle muslimer i Norge? Det er pinlige uttalelser FrP forhåpentligvis ikke vinner stemmer på. Men så tenker jeg at FrP sitter med byrådsmakt i flere store byer, og at meningsmålingene peker i retning av at de kanskje kan være store nok til å bli et regjeringsalternativ alene eller sammen med Høyre ved valget neste år. Og da begynner det å bli mer skummelt enn pinlig.

Siste nytt i Oslo er at ikke-etniske nordmenn nå er i flertall ved 48 av 136 grunnskoler i Oslo, og at andelen elever med et annet morsmål enn norsk er oppe i 38 prosent. Fungerende byrådsleder Peter N. Myhre var først ute med å kommentere nyheten, og mente tallene var en bekreftelse på at "tilstrømningen av innvandrere til Oslo er ute av kontroll" og at "Oslo-skolen er i en kritisk situasjon". Gettofisering kan kanskje flere være enige om at ikke er en fordel, men så blir spørsmålet hva som kan gjøres med det. Myhre mener Oslo bør få en innvandringspause. 38 prosent minoritetselever i Oslo-skolen vurderes altså som et problem, ikke en berikelse.

FrP-stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde går imidlertid lengst i uttalelsene, og drar debatten ned til "sende alle kriminelle til Svalbard"-nivå. Han mener det må sterkere lut til enn å omrokkere litt på bosetningen i byen slik at befolkningssammensetningen blir noenlunde lik overalt. Innvandrere må flytte ut av byene.

- Det er faktisk ingen menneskerett å bo i Oslo. Innvandrerne må selv velge å ikke bosette seg i enkelte gettoområder. En leilighet i Groruddalen er dyrere enn mange andre steder i landet. Hvis de ønsker å bli en del av samfunnet, må de søke til andre områder, sier Tybring-Gjedde.

Han reagerer kraftig på Aslam Ashans forslag om at Oslo kommune bør busse innvandrerbarn til Oslo Vest:

- Hvorfor er det vi som opprinnelig har bodd her som må tilpasse oss dem?

Christian Tybring-Gjedde bor selv på Vinderen, en hvit rikmannsgetto på vestkanten i Oslo. Og benytter sjansen når han først er i gang med å snakke om innvandrere i media:

- Innvandrere bør slutte å se på TV fra hjemlandet, og lese aviser på deres eget språk. De bør bli så norske som det er mulig.

- Jeg ser ingen grunn til at barn skal pugge Koranen. De bør heller bruke tiden på å leke, sier Tybring-Gjedde.

Akkurat. FrP har byrådsmakt i Oslo. I bet you'd live here if you could and be one of us.
.