Når merkevareverdien er viktigst

DVD-distributøren SF Norge kasserer 650 000 titler fra 2008 og 2009 som ikke lenger er blant de ferskeste og som distributøren heller vil kvitte seg med enn å selge med rabatt til butikkene.

- Å dytte ut katalogfilmer for ti-femten kroner til butikk mener jeg er svært uheldig for markedet. Og vi tar konsekvensen av det, ved å skrote dette kvantaet. Vi kunne fått noen millioner for dette, men det ville stått og tatt plass i forretningene som gjør at vi ikke kan selge gode titler, sier avdelingsleder Svein Risberg i SF Norge.

- Vi jobber med gode merkevarer, som har en pris. Kan vi ikke få den prisen, så skroter vi produktene. Det tror jeg alle parter er tjent med.

– Å brenne opp videogrammene er da mer lønnsomt enn å faktisk selge til en lav pris fordi man kan holde prisene i markedet oppe?

– Ja, åpenbart, om man tenker langsiktig og på merkevareverdien.

Praksisen er den samme hos andre distributører. Av fem store DVD-selskaper som bransjebladet Release har spurt, svarer samtlige at de har kassert DVD-er for å holde prisen oppe på de nyeste titlene. Begrunnelsen er den samme: Tape penger på noen titler framfor å skjemme bort kundene med lavere prisere enn DVD-markedet allerede preges av.

DVD-distributører lever av å kopiere åndsverk til plast og sende dem med lastebiler landet rundt til norske filmbutikker. Å kreve at SF Norge og de andre skal ta miljøansvar ved å ikke sende produkter med svært olje- og CO2-krevende produksjon rett på dynga, er i overkant naivt. Et annet spørsmål er om DVD-bransjen tar hensyn til kundene sine. Når SF Norge destruerer 650 000 kopier med potensiell dumpepris på 10-15 kroner stykket, brenne de opp drøyt 9 millioner kroner av kundenes penger. Da spørs det om de fortjener fullpris for de hotte titlene. Og hva med respekten for filmmediet? Hvis film på DVD er ferskvare med noen få ukers holdbarhet og de store DVD-selskapene helst bare vil selge topplistefilmer og nyheter, spørs det om det er den langsiktige tankegangen som dominerer.

Uansett er dette en påminnelse om behovet for digital filmdistribusjon. Gi oss et Spotify for film eller film i norsk iTunes Music Store. Film på plastskiver er på vei ut og DVD-distribøterer et fordyrende mellomledd det trolig ikke vil være plass til i framtiden. La dem ha merkevareverdien for seg selv så lenge det varer.

.

Leaving New York never easy

Ferieminner fra 10 dager i New York i juni:

Neonreklamer er aldri så vakkert som i hjertet av New York, en by så struttende av energi og liv at bare å gå gatelangs og se på bygningene og menneskene er en opplevelse.

Frittstående bokkaféer er fint, bruktsjapper hvor alt overskuddet går til AIDS-saken og alle ansatte jobber på dugnad er finere. Housing Works Bookstore Café - Fighting AIDS One Book at a Time. Ingenting av beholdningen er registrert noe sted, så man må selv scanne hyllene for små og store skatter.

I Norge var de selvstendige platebutikkene de første ofrene av at kurvene ikke lenger pekte skrått oppover i platebransjen og selskapene løste det ved å selge seg billig til kjedene (og nå er i ferd med å gjøre tilsvarende feil overfor kiosk- og dagligvarebransjen med D.D.E eksklusivt i Reitan-kjeden som dystert forvarsel). Independentsjapper i Norge kunne kjøpe platene billigere hos Platekompaniet enn fra leverandørene til slutt. I USA har det gått hardest utover Tower Records og de andre gigantene, og de sære vinylbutikkene og sjapper med bare indieutvalg i CD-er har overlevd. De er oaser å komme inn i og utvilsomt mer stimulerende for musikkinteressen.

Benk nederst på Manhattan med utsikt over Hudson River kjent fra åpningsscenen av Spike Lees 25th Hour. Vi trålte elvebredden i nærheten av hostellet på 96th Street ettersom det snakkes om 110th Street (i Harlem, nesten andre ende av Manhattan i forhold til innspillingsstedet) og hadde nesten gitt opp å finne det da vi tilfeldigvis snublet over det på vei til Staten Island.

Berg- og dalbane på Coney Island som har vært i drift siden 1927. Fortsatt en opplevelse, og berg- og dalbanene i USA er, som de sier, noe annet enn tøffetogene i Norge. Harder, better, faster, stronger.

På Coney Island (som også har en strandpromenade og en kjent brygge hvor nøkkelscener fra Darren Aronofskys Requiem For a Dream er spilt inn) fant vi også disse, som vi først trodde var flyvefisk som hadde forvillet seg opp på brygga og lå og gispet etter luft. Det ble imidlertid så mange av dem i nærheten av folk med fiskestenger at det nok er snakk om en inhuman fangstmetode hvor man lar fiskene kveles på brygga framfor ... hva man nå gjør i siviliserte land. Å hjelpe tilsynelatende uheldige flyvefisker ut i vannet igjen kunne muligens ha ført til en uoverensstemmelse med lokale fiskere.

Men men, så sånn er det.

Ikke akkurat Rockefeller. Beacon Theatre, New Yorks nest største konsertsted, hvor vi så PJ Harvey og John Parish.

John's Pizza på Bleecher Street er et av spisestedene det henges på i Woody Allens Manhattan, og regissøren anbefalte pizzeriaen som en av New Yorks beste i forbindelse med filmlanseringen i 1979. De har fortsatt førsteklasses god pizza, og "ekte amerikansk pizza" er som den italienske, altså med tynn bunn bakt i stenovn.

Sandwich servert med potetgull på fireetasjers Barnes and Noble-kafé. 850 kalorier i to små skinkesandwicher. New Yorkere liker sine bokkaféer hvor man kan sitte ned med Starbucks-kaffe eller spise lunsj og bla i bøker eller magasiner. Trangt om plassen både sent og tidlig, enten det er hverdag eller lørdagskveld.

"F*ck the Puerto Ricans, 20 to a car, swelling up the welfare rolls, worst parade in the city. And don't get me started on the Dominicans, because they make the Puerto Ricsns look good." For å si det med 25th Hour. Den årlige Puerto Rico-paraden var litt ståkete og mange av flåtene var ren markedsføring, men interesant fenomen. Vestlendinger og Bodø-væringer får snurre igang noe tilsvarende i Oslo.

Flott by. Europa og spesielt Norge har noe å lære av amerikansk effektivitet og høflighet.

.

Advarer mot skarpe kjønnsskiller

Parkettutvalgt leilighet, downlights- eller espressomaskinutvalgt leilighet, å-gud-så-gøy-tapet-du-utvalgt leilighet. Nei takk, gi oss membran og isolering, noe konkret og målbart som kan prissettes og føres i et skjema, et boligkjøp er betong og rentefot og hard valuta. Bagateller som bomiljø og trivsel kan husets frue dulle med når far har fått handelen trygt i havn. Vel og bra at oppusningen er et kjærlighetsprosjekt, men vennligst la følelsene og romantiseringen ligge til etter overtakelsen.

Huseiernes Landsforbund og Gunn Helen Øye (sosialantropologen som har gått fra å ha luksus på hjernen til å bli boliganalytiker siden sist) har rørt sammen anekdotiske eksempler med stereotype oppfatninger om kjønnsforskjeller og ringte media da 2 og 2 viste seg å bli 5. Kvinner er bare opptatt av myke verdier og ute av stand til å forstå de harde realiteter ved et eiendomskjøp, og bør holde seg på trygg avstand fram til kontrakten er underskrevet.

- Kvinner tenner liksom ikke på at takrennene er i orden, eller at det elektriske anlegget fungerer. En gang ble en kvinne overbevist om at hun hadde gjort et godt boligkjøp fordi det var en stilig bokhylle der.

Sier Gunn Helen Øye, og er fullstendig på bølgelengde med Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund:

- Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar. Sjekk at også det tekniske er i orden, sier Helland.

Rettere sagt: I slike tilfeller har parene et stort ansvar for å ta avgjørelse på riktig grunnlag. Et leielighetskjøp er et samarbeidsprosjekt. Mange famler seg fram og går en lang vei fra første visning til de har oversikt over nok detaljer til å kunne ta en fornuftig avgjørelse, men de fleste går veien sammen og er forhåpentligvis lydhøre overfor hverandres ønsker og oppfatninger. Det finnes nok også eksempler på at menn har sett seg blinde på fordelene ved et hus eller latt seg lede bort fra eventuelle svakheter. Boligstyling er blitt en stor bransje hvor det legges mye innsats i å appellere til både menn og kvinners følelser og førsteinntrykk.

Jeg er ikke sikker på om dette er et spørsmål for Huseiernes Landsforbund uten sensitivitet for politisk kjønnsoppfatning eller ringvirkningene av slike uttalelser. Det er ikke langt fra "kvinner henger seg for mye opp i bagateller, nå er det på tide at menn tar kontrollen" til 50-tallets "far snakker, mor tier"-oppfatning. Vi la kjønnssegregeringen bak oss for 40 år siden og skal ikke tilbake.

Flere andre bloggere har skrevet om samme sak, bl.a. Are Slettan, Isobel og Hjorthen.
.

Kort om filmer sett - juni

Twitter har tatt over det meste av min bloggelyst de siste ukene (eller siden februar, men hvem teller), så inntil jeg får inspirasjon til å skrive lengre tekster om ulike tema igjen (utover å klekke ut omtrent en artikkel til hver utgave av Putsj), tenker jeg filmomtaler kan være en fornuftig bruk av bloggen. I det siste:

Varg (2008, regi: Daniel Alfredson)

Peter Stormares første film i Sverige siden Hamilton i 1998 og regissør Daniel Alfredsons generalprøve før han antagelig blir verdenskjent for de to siste filmatiseringene av Stieg Larssons Millenium-trilogi (skulle i utgangspunktet rett på DVD fordi SVT satt på rettigheter til å vise dem på TV før noe annet sted, men den første filmens suksess har gitt oppfølgerne større budsjett og kinolansering). Et villmarksdrama om en far (Stormare) og sønnen (amatørskuespilleren Robin Lundberg, som gjør en god rolle) som driver reindrift i svenske skoger og blir trukket for retten etter å ha slått ihjel en ulv. Smal tematikk om forvaltning av rovdyrbestander og konvensjonelt familievennlig drama utgjør en snodig miks, men Stormare er full av tilstedeværelse i rollen som hardbarket, men følsom villmarksmann og fotograf Jörgen Persson serverer utsøkte naturbilder på grensen til villmarksporno.

7/10 (IMDb: 6,3/10 - 499 stemmer)


Antichrist (2009, regi: Lars von Trier)

Media har fokusert på eksplisitte volds- og sexscener, fremstilt Den store danskens siste verk som en okkult skrekkfilm og satt to slurvete streker under et terningkastgjennomsnitt på ca. to. Antichrist er et mørkt, eksistensielt ekteskapsdrama om sorg, skyld, sex og dyrisk destruktivitet hos mennesket som ikke lar seg fordøye på vei fra Cannes-kinosalen til baren, og det er svakt av norsk anmelderstand (med visse hederlige unntak) å ta lett på oppgaven når det til en forandring serveres noe komplekst og krevende som antagelig skriver seg rett inn i filmhistorien. Filmen låner elementer fra skrekksjangeren uten å følge konvensjonene tett nok til å kalles grøss (men Saw-generasjonen må gjerne la seg lokke inn i kinosalene for something completely different). Den første halvannen timen er ren symbolikk, atmosfære og tålmodig spenningsoppbygging, hvor man føler at galskapen når som helst kan trenge gjennom veggene, før det bryter ut ordentlig kaos i den siste halvtimen. En liten gutt hopper i døden fra et vindu mens foreldrene har sex, og moren fortaper seg fullstendig i sorg fram til terapeutektemannen foreslår samlivsterapi i en hytte i skogen, en ordentlig nedadgående spiral hvor noe menneske knapt har blitt mer ødelagt av psykisk behandling. Det er Mann og Kvinne i Eden, heksejakt og religionskritikk, psykologer som den moderne tids fordømmende prester, dødbringende natur osv. som diskuteres mer antydende og tiltåket enn vi er vant til; det er en Tarkovskyfisering av von Triers kunstneriske prosjekt (filmen er dedikert til Andrei Tarkovsky som prikken over I-en på et episk nesten-mesterverk). Sex- og voldsscenene er eksplisitte og direkte, men følger av tematikken og kvinnerollens kamp mot sorgen, og vi som har ønsket oss mer komplekse kvinnekarakterer på film, får virkelig en stor porsjon. Charlotte Gainsbourg vant fortjent Cannes-pris for sin hovedrolle etter det som må ha vært en utmattende tolkning. von Triers nye formspråk sitter ikke helt ennå og de ulike elementene spiller ikke helt på lag, som i et puslespill hvor noen av brikkene er større enn de andre, men det er bare startproblemer i en ny fase av Nordens mest ambisiøse filmprosjekt. Det er ikke spekulativt og Antichrist trenger ikke forklares. Det er Guds hånd, er jeg redd. Og Lars von Trier er en av verdens største regissører.

8/10 (IMDb: 7,6/10 - 2063 stemmer)

PS: Antichrist går fortsatt på kino i Lillestøm, på Hamar og i Oslo. Benytt sjansen til å oppleve filmhistorie mens den skjer på stor skjerm hvis du har muligheten.

Dis - en historie om kjærlighet (1995, regi: Aune Sand)
Dis krasjet fullstendig og ubehjelpelig med den ironiske og distanserte tidsånden i 1995 og var det stikk motsatte av "typisk 90-tall" i en tid hvor man ikke kunne si "jeg elsker deg" på film i fullt alvor. Filmen ble en middels suksess fordi folk ville betale for å le av den og har i ettertid havnet på IMDbs Bottom 100-liste som den eneste film fra Norge. Aune Sand dro ut i verden som 28-åring med et kamera og mot, eller dumdristighet, nok til å gjengi sine innerste tanker og følelser på film og få resultatet satt opp på kino. Det er som en tenåringsdagbok i filmformat fra en voksen mann. De fleste er glad for at føleriet fra tenårene har forblitt uutgitt. Aune Sands pinligheter gikk landet rundt på utallige vorspiel på slitte VHS-kasetter. I mai ble filmen satt opp på stor skjerm på Cinemateket for første gang på 14 år og vist fra en splitter ny 35 mm-kopi som viser filmen slik den var ment å fremstå. To forestillinger på én kveld ble utsolgt og Sand delte ut champagne til alle i publikum. Og hvis man ser bort fra de ufrivillige morsomhetene og klossetheten, har filmen klare estetiske kvaliteter og det er lite å si på innsatsviljen til å lage en inderlig filmfortelling om Kjærligheten og Livet. Det er imidlertid lite reflekterte obervasjoner og lite progresjon i beskrivelsene av kjærlighet som noe vakkert og tidløs, som om hovedpersonen ikke lærer noe underveis på sin reise og står på samme sted som i starten når filmen er slutt. Igjen tenker man mer på naive dagbokgrublerier enn refleksjoner som er i nærheten av å stå i stil til den pompøse poestiske språktonen i replikkene. Selv med en spilletid på 70 minutter blir det etter hvert tungt å komme igjennom repeterende skildringer av møter med nye kvinner og nye steder fortalt nesten utelukkende på voiceover. Vincent Gallos The Brown Bunny kommer i mål med det Aune Sand kanskje har prøvd på, selv om Sand kommer nærmere en tilsvarende prestasjon enn mange kanskje er villig til å kreditere ham for. Men Norge er definitivt et gråere filmland uten regissører som tør og vil i samme grad som Aune Sand og man kan lure på hva det ville kommet ut av å satse en brøkdel av norske filmsatsninger siden 1995 på tilsynelatende løse kanoner som Sand og hans likemenn, hvis de finnes. Dådyr, Aune Sands oppfølger til den 14 år gamle debuten, er i ferd med å ferdigstilles, og man kan bare oppmuntre forsøket - hva det nå vil resultere i.

6/10 (IMDb: 1,6/10 - 1616 stemmer)
.

Pyter og damer

Hogrim tar opp norske journalisters språklige usikkerhet i møte med ord og uttrykk som for mange ikke inngår i vanlig dagligtale i forbindelse med FrPs forslag om å frata Islamsk Råd statsstøtte. Edder i uttrykket edder og galle ble stavet med én D, og man stiller spørsmålet om journalistene feilstaver oftere når mer eller mindre ukjente uttrykk skal videreformidles (nettavisene rettet det opp denne gangen, men uformell statistikk fra Retriever Atekst tilsier at edder feilstaves i 33 prosent av tilfellene, og 35 i Dagbladet (tallene er 185 av 546 for norske aviser generelt og 20 av 57 hos Dagbladet). Av de fire store nettavisene har tre latt edder og galle stå i anførselstegn i gjengivelsen av NTBs artikkel, mens Dagsavisen med egne formuleringer mener uttrykket burde være kjent nok til å slippe anførsel). Slurv, språklig uerfarenhet eller et symptom på dypere problemer med språkfølelsen?

Forskjellen på enkel og dobbel konsonant er konsekvent i muntlig norsk, og jeg har aldri hørt noen uttale edder og galle feil, altså skriver kanskje rundt 30 prosent eder og galle, men de får den doble konsonanten riktig i uttalen. To D-er i et ord plasserer trykket lenger bak i ordet enn én. De fleste vil være enig om at det er forskjell på galle og f.eks. gale, eller for den saks skyld damer og dammer. Det burde ikke være annerledes med edder og galle, selv om mange kanskje ikke vet at edder fra norrønt betyr etsende dyregift og sure og negative uttalelser i overført betydning. Men ville høyere språklig bevissthet (grundigere og mer grammatisk språkopplæring i grunnskolen, fokus på språkets nyanser framfor å anse det som et grovkalibret kommunikasjonsverktøy senere i utdannelsen) gjort profesjonelle penner rustet til å resonnere seg fram til riktig stavemåte også når ordet man møter på er ukjent?

.