SV-støttet skamløshet

Audun Lysbakken var ute i Dagsavisen på fredag og kritiserte økonomielitens, tydeligst representert ved Stein Erik Hagen og hans beskrivelser av Norge som "den siste kommuniststat", skamløse og usmakelige sutring over stadig trangere kår for investorer og bedriftsledere, når realiteten er at de aller rikeste økte sin andel av inntektene i Norge med ti prosent fra 1990 til 2005. Lysbakken peker på ulempene ved større ulikheter i et samfunn og legger til slutt skylden på "den usosiale skattelettepolitikken" fra forrige borgelige regjering.

Tre år inn i Norges første koalisjonsregjering med SV har landet fortsatt et skattehull på størrelse med Mjøsa. Det såkalte skjermingsfradraget gjør at aksjonærer kan ta ut en prosentandel av overskuddet sitt uten å betale skatt på det, som i praksis slår beina under effekten av utbytteskatten innført i 2006. Utbyttet skal skattes av, men bare over en viss grense, og grensa er satt så høyt at aksjonærene kan ta for seg av et overskudd skapt av de som jobber under dem og mottar vanlig lønn, og likevel slippe skatt. I praksis en gavepakke til pengefolkene, selv om lønnsfesten for norske toppledere i teorien har blitt strammet inn, og et signal om at pengeflytting og aksjespekulasjon verdsettes høyere enn ærlig lønnsarbed. Den rødgrønne regjeringens skattelettepolitikk er like usosial som typisk borgelig skattepolitikk, men førstnevnte har et skinn av hykleri.

I mellomtiden synker valgdeltakelsen (fra 83-84 prosent på åttitallet til 75-77 prosent etter 1990). Forskjellene mellom høyre- og venstreside i norsk politikk blir utydeligere og tiltroen til at politikere kan løse vanlige folks problemer synker, særlig i områder med lav inntekt og utdanning. Det er potensielt et større problem enn toppsjefenes lønnsfest, og dessuten udemokratisk når politiske avgjørelser flyttes fra stortingssal til styrerom i private bedrifter når stadig større del av norsk næringsliv privatiseres. For å snu den negative trenden trenger Norge et tydeligere venstreparti som tør å stå for venstrepolitikk. Det burde oppta Lysbakken mer enn å bruke energi på å legge skylden for økende forskjeller på tidligere regjeringer.

.

Mens vi venter på Unfun

Abo Rasul eller Matias Faldbakken er snart ute med Unfun, siste del i trilogien om Skandinavisk misantropi. Min lokale Norli-bokhandel har begynt nedtellingen (I hate you this much! er teksten på bamsens plakat):

Bok to traff godt for to år siden, og etter pausemusikk i form av et omskrevet Ibsen-drama, knyttes det visse forventninger til siste bok i serien som etablerte Faldbakken som en av norsk litteraturs problembarn, som enten virker dum eller dritsmart, og lager sprell som andre irriterer eller fryder seg over. Skandinavisk misantropi-bøkene og personene i dem bærer på et raseri som bare forsterkes av en negativ erkjennelse av at raseriet ikke nytter. En provokatør for provokasjonens skyld eller intellektuell bråkmaker, eller kanskje begge deler. Morgenbladets omtale av boka lover uansett en lettlest, men vrang bok:

Unfun tematiserer ei av dei mest allmenne og desperate handlingane, som langt frå er ukjend for det tidligare nevnte "problembarnet": sprellinga. Som Lucy [hovedpersonen i boka, red.anm.] seier: "Man kan nesten bruke det som et memento: Når alt går galt: sprell." Å lese rasul kan være ein sunn måte å røske opp i sine eigne meiningsskapande prosessar på. Sjølv om å seie det slik er nettopp den ufarleggjeringa boka sprellar mot.

Nazi-flørten i Macht und Rebel (komplett med et Mein Kampf-aktig bokomslag) ble drøy kost for mange, men ta det med ro: Nazisme ligger ikke for hovedpersonen i Unfun:

Å kalle meg nazifitte, for eksempel, er en slurvete bruk av ord. Fitte, ja, men nazi, nei. For det første er jeg anarkist, som sagt. For det andre er jeg neger.

OPPDATERING: Fra Dagsavisens omtale:

Den kunstneriske bragden i Faldbakkens «Skandinavisk misantropi» er kanskje ikke i beherskelsen av romanformen selv, slik man kan si det om Thure Erik Lunds tetralogi om Thomas Olsen Myrbråten (...). Bragden består i det paradoksale forholdet at disse romanene til tross for sitt misantropiske og kulturskeptiske budskap allikevel publiseres innenfor den merkverdige institusjonen vi kaller litteratur, med en jublende forakt for den samme institusjonen. Dermed retter Faldbakken fokuset mot selve rammene for den litterære institusjonen, og forvandler forakten til et historisk interessant (skandinavisk) selvhat, eller det man kunne kalle en bejaende litterær masochisme.

Forventningene stiger. Om noen timer sitter jeg meg boka i hendene.
.

Ikke tid til å gjøre lekser

Lisa gikk til skolen, men hun hadde ikke gjort leksene sine, for hun hadde vært på dansetrening hele ettermiddagen i forveien, og etterpå gikk det så mye bra på TV.

Sitatet over nomineres herved til en av årets mest treffende avisformuleringer, og kommentarartikkelen i Dagsavisen det er hentet fra sier mye bra om hva som ikke fungerer i norsk skole og hvorfor det må endres hvis Norge skal ha noe å stille opp med i konkurranse med andre land i Europa.

En negativ utvikling som har pågått i hvert fall siden jeg selv gikk på videregående (på slutten av nittitallet), og kanskje lenger enn det også, hvor det har blitt stadig mindre viktig og ansett blant norske elever å jobbe med skolearbeid, har nådd et kritisk nivå hvor norske 15-åringer ligger under gjennomsnittet i OECD-landene i lesing og regning i den internasjonale PISA-undersøkelsen, som sammenlikner skolesystemene i 57 land. Norske barn kan ikke lese og skrive ordentlig. Stadig mer krevende fritid, IM-tjenester som Facebook og MSN og krav om å jobbe mye ved siden av skolen for å henge med i forbrukskappløpet, kombinert med et ideal om at skolearbeid er ukult og en generell velstand i Norge som gjør at konsekvensene av å slurve uteblir, har resultert i at lekselesning kommer ganske langt ned på lista over ungdommers prioriteringer. Elever har ikke tid til å gjøre lekser. Da kan man jo lure på hvorfor i all verden de går på skole. Mens skoleungdom i andre land ser at gode karakterer gir muligheter, oppleves norsk skole som et pliktløp mange vil gjøre minst mulig for å komme igjennom. Og da blir jo kunnskapsnivået stadig lavere.

Det er allerede mange år siden jeg leste et intervju med spesielt flinke elever hvor det ble sagt at når skolen og lærerne tilpasser seg elevenes stadig lavere innsats, blir det en negativ spiral hvor lekselesing blir stadig mindre nødvendig og lavere ansett i vennegjengen. Den spiralen har vi rukket å komme et godt stykke ned i. For å snu utviklingen må kravene økes slik at det kreves mer innsats for å få de samme karakterene, og skolesystemet må legges om til å bli tøffere og mer gammeldags med leksehøringer og anmerkninger for å møte uforberedt.

.