Sommerens festivalvinner

Radiohead spiller på Hove-festivalen 23. juni og er bandet Hove flytter hele festivalen sin én dag fram for å få på programmet. Du hørte det her først.

OPPDATERING: Eller Jay-Z. Lett å blande. Jay-Z er vel faktisk en bedre booking enn Radiohead, som tross alt spiller endel andre rimelig tilgjengelige steder i sommer: En artist som har like mange 1. plasser på Billboard som Elvis Presley, aldri har spilt i Norden før i løpet av en 12 år lang karriere og som kommer rett fra en USA-turné med Mary J. Blige som solgte ut tre kvelder i Madison Square Garden i New York. Jay-Z står øverst på plakaten til Glastonbury, verdens største utendørsfestival, i sommer og kommer til Tromøy utenfor Arendal. St. Hans-aften i år blir litt av en fest på Sørlandet.

.

Sviktet av sine egne

Mens USA er i gang med nominasjonsprosessen foran høstens presidentvalg og radiokanalene her hjemme fortsetter å sparke ut medarbeidere med egne meninger (praktisert en god stund i NRK P3 med Mina Hadjian og Et Norge i krig-redaksjonen, og nå overført til P4), var nyheten som fikk meg til å stoppe opp likevel om utviklingen i musikkbransjen.

1. november gav Saul Williams ut sitt tredje album, produsert av Trent Reznor, gratis på Internett i form av DRM-frie mp3-filer, med mulighet til å betale 5 dollar for å få musikken i høyere kvalitet og støtte artisten i samme slengen. Tanken var at hvis musikken ble gjort tilgjengelig i anstendig format så fort den var produsert ferdig, og lytterne samtidig ble tilbudt en enkel måte å betale for musikken i bytte mot høyere kvalitet på filene, med "no strings attached", ville flere velge å "gjøre det rette". Mange har forsøkt forskjellige måter å hindre kundene sine i å stjele musikken deres, men hvis distribusjonen gjøres fristende og tilgjengelig nok, vil det ikke være nødvendig. Nå er tallene offentliggjort, og konklusjonen er ganske klar: Spådommen slo ikke til.

Saul Williams andre album, utgitt som fysisk CD-plate i 2004, solgte 33 897 kopier. Oppfølgeren ...Niggy Tardust ble lastet ned av 154 449 personer, altså rundt 4,5 ganger så mange som skaffet seg forrige plate. Av alle disse valgte 28 332 lyttere, eller 18,3 prosent, å betale for musikken. Flere enn 4 av 5 lot altså være. Sammenliknet med Radioheads tilsvarende eksperiment, hvor den nye plata In Rainbows ble tilbudt til valgfri pris (riktignok med en stivt priset CD/LP-boks og en vanlig CD-utgivelse noen måneder etter som garanti), betalte rundt 33 prosent ca. 33 kroner hver, men også her ville de fleste ta imot gratis.

Konklusjonen er altså at flertallet ikke ser verdien av musikk i kroner og øre, selv ikke når den tilbys uten begrensninger. I Saul Williams' tilfelle var riktignok markeds- føringsbudsjettet på 0 dollar, og selv når utgifter til studio og båndbredde er betalt, sitter kanskje artisten igjen med større fortjeneste etter 28 332 nedlastninger á 5 dollar, enn han gjorde etter å ha solgt rundt 5 000 mer av sin forrige, konvensjonelt utgitte plate. Men 18,3 er et lavt tall når man tar med i betraktningen at, i mangel på markedsføring, de fleste som lastet ned trolig var fans av Saul Williams eller Trent Reznor fra før. Sviktet av sine egne, altså.

Fordelen er at man når ut til betraktelig flere ved å gi bort musikken gratis, og selv med nye distribusjonsmåter vil kanskje fortsatt pengene ligge hovedsaklig i å holde konserter og selge t-skjorter. Noe som i og for seg er greit nok, siden det gir en belønning til hardtarbeidende band og lokker flere ut på veien for å møte fansen ansikt til ansikt. Men erfaringene fra de første forsøkene på digital distribusjon kunne vært mer oppløftende ved inngangen til nye tider.

Saul Williams - The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust er en uansett god plate fra en artist med meninger som kunne fortjent et enda større (betalende) publikum, og mitt bidrag til å spre ordet er å legge ut en ny smakebit fra albumet. Ukens lyd er U2-coveren Saul Williams - Sunday Bloody Sunday.

.

Silkerevolusjonen

Puls-redaktør Arild Rønsen bruker store ord i en kommentarartikkel om distribusjonen av den nye Radiohead-plata og tilstanden i musikkbransjen generelt. Det er spennende tider for alle som er opptatt av musikk, og det kan være moro å spekulere litt i hvor veien går videre og hvordan hele platebransjen kanskje vil snus på hodet i løpet av de kommende årene. Men hvordan kan Arild Rønsen vite at "CD-en er død", "tiden for salg av musikk i konkrete, håndfaste enheter over over" eller at "uttrykket album er historie"? Noen artister har eksperimentert litt og benyttet sjansen til å tenke nytt nå som de likevel er fri fra de slaveliknende kontraktene med plateselskapene (nå nylig Radiohead, som la ut sin nye plate i digital form ti dager etter verden fikk vite at den var ferdig, og lot fansen bestemme selv hva de ville betale), men det er nok litt tidlig å fastslå noe med sikkerhet og avskrive dagens distribusjonsformer.

Men det mest bemerkelsesverdige er kanskje bruken av r-ordet: "Radiohead- revolusjonen". Et litt sterkt ord, kanskje, når det ikke engang er avklart om Radiohead vil stå løpet ut, eller om de kommer med en vanlig, gammeldags, plateselskaps- distribuert CD-versjon likevel, og at "stuntet" i så fall i praksis bare blir en kontrollert lekkasje bandet får godt betalt for. (De er visstnok på utkikk etter et plateselskap som kan ta seg av å levere CD-en til platebutikkene. I så fall er vi jo like langt). Det er verken en ny idé eller bemerkelsesverdig modig, selv om det som ofte ellers sikkert hadde vært enklere å la være. Dessuten:

Alt tyder på at Radiohead har gjennomført en revolusjon. (...) Men: Hvilken stor artist, som er ute av sitt kontraktsforhold til et plateselskap - vil finne på å gi ut ei "normal" plate? Og i fortsettelse: Hvilken etablert artist med hodet på rett plass vil finne på å forlenge sin kontrakt?

I så fall er det jo ikke snakk om en revolusjon, hvis bandet bare gjør det som er naturlig og mest nærliggende, uten å provosere eller gjøre seg til uvenner med noen (litt sutring i media har det riktignok blitt, men det store rabalderet uteble). Det er jo bare naturlig å se seg om etter alternativer når bandet plutselig står fritt til å velge selv, etter å ha vært underlagt plateselskapet hele karrieren. Bandene og artistene som gjør det (Prince, Oasis, Paul McCartney og Joni Mitchell trekkes fram som eksempler) er dessuten så store at de ikke risikerer stort på å ta noen nye sjanser. Slikt blir det i beste fall en puslete revolusjon av, pent og pyntelig og uten risiko. Høstens store bombe er en silkerevolusjon. Selv om de nødvendigvis ikke fortjener mindre ros for å tenke nytt og gjøre det lettere for andre å følge etter av den grunn.

.