Too Cool for Internet Explorer

26. april 2008

Dyrevern-terror?


Jeg er glad for å bo i et land og en by hvor det ikke er mulig å tjene seg rik på unødvendig slakting og drap på dyr uten at noen sørger for å stikke kjepper i hjulene. Pels er et statussymbol det alltid vil finnes et marked for og som kundene ikke ser ut til å ha større skrupler med å skaffe seg enn å kjøpe kjøtt i butikkene. Pelsnæringen gjør ingen forsøk på å gå i dialog med pelsmotstandere, selv når de tyr til lovlige, fredelige markeringer for å fremme et konkret krav. Dyrevernsaktivister har ikke flere muligheter igjen enn å gi opp, eller erklære krig. Jeg har respekt for at noen våger det siste.

Jeg støtter ikke vindusknusing og malingssøl, og jeg tror ikke det hjelper dyrevernssaken. Aktivistene gjøre det lett å avfeie metodene deres som bøllestreker. Vindusshopperne i min lokale pelsbutikk som ikke har vært inne på tanken tidligere begynner ikke plutselig å ta dyrenes lidelser med i betraktning bare fordi noen har ramponert utstillingsvinduet siden sist. Men ødeleggelsene forstyrrer og blir stående som et symbol på at det ikke er fritt fram. Hvis pels fortsatt blir kjøpt og solgt, kan i hvert fall ingen si at det har foregått uimotsagt.

"Terroren", som Aftenposten noe konservativt dømmende omtaler aktivismen som (terror antyder at hovedmålet er å spre frykt, ikke oppnå et mål), mot privateiendom og familiemedlemmer er ett skritt videre. Enkelte dyreverns- organisasjoner har erklært at de vil ta i bruk alle tilgjengelige midler i en storaksjon mot norsk pelsindustri for å få pelsbutikkene stengt. Det er ekstremt. Mange vil mene at grensen går ved trusler mot pelsprofitørers familie, om ikke et godt stykke før. Samtidig kan det være det nødvendige skrittet for å få kjøpmenn til å skifte profesjon. Det er ingen menneskerett å drive med pels, og stilt opp mot hverandre vil de fleste velge familien over jobben. Det er heller ikke et rimelig krav å få operere helt fritt i en kontroversiell bransje uten at gruppene med innbitte motstandere skal få komme til orde. I Sverige har flere lagt ned bedriften og skiftet beite etter langvarig trakassering. Det går en grense for prinsipper, uansett hvor liten forståelse man har for motstanden.
.

Etiketter: , , ,

2 Comments:

At 26.08.08 10:21, Blogger Heidi said...

"Pels er et statussymbol det alltid vil finnes et marked for og som kundene ikke ser ut til å ha større skrupler med å skaffe seg enn å kjøpe kjøtt i butikkene."

Selvfølgelig ikke, det er ikke noen prinsipiell forskjell på det å kjøpe pels og det å kjøpe kjøtt/melk/ull/egg.

 
At 26.08.08 20:13, Blogger Houseman said...

Bloggen din tyder på at du har mye bedre greie på dette enn meg, men blir det ikke et spørsmål om hvor vi setter grensen for det vi vil vurdere som akseptabel nytteverdi av det vi får ut av dyreholdet, i forholdet til hva dyrene utsettes for ved å leve og dø for oss i fangenskap? Jeg vil påstå at det er en stor forskjell, i praksis om ikke prinsipielt, på å holde griser for å få kjøtt og å skyte elefanter kun for elfenbenet i støttennene deres eller fange haier for å skjære av dem finnene. Ull og pels er det også en forskjell på når ull bare er et av flere produkter vi får ut av sauehold, og ull har stor nytteverdi i klær. Det får være opp til den enkelte om de enkelte hvor mye vi skal akseptere av dyreslakting for vår glede og nytte, men for min del går det en absolutt grense ved f.eks. pels, elfenben og haifinner.

 

Legg inn en kommentar

<< Home