Norwegian Wood 2007

Den beste tiden på året, festivalsesongen, er igang, og årets første av tre festivaler allerede over for min del. De heldigste konsertgjengerne i Oslo disse dagene var kanskje de som hadde billett til Patti Smith på Sentrum Scene torsdag kveld, men vi som hadde valgt Frognerbadet fikk også noe å glede oss over, selv om de store høydepunktene uteble. Noen ord om årets Norwegian Wood-konserter:

Torsdag 14. juni

Tori Amos kom på scenen utkledd som en av de fem personene hun veksler mellom å være på det nye albumet, spilte flest sanger fra den nye plata og noen jeg ikke har hørt i konsertens første del, og hadde litt startproblemer. Det er ikke lett å fylle en stor scene med bare seg selv og pianoet, selv med fullt band, og publikum var til å begynne med litt reservert og ikke helt med på de nye tonene fra årets album, som riktignok er Amos' minst tilgjengelige på noen år. Tori selv virket litt nølende og trengte tydeligvis litt tid på å komme ordentlig igang der hun satt på kanten av pianokrakken mellom et elpiano og et flygel og viftet forførende med beina. Etter klesskiftpause på et par minutter midtveis kom hun tilbake som seg selv og var tydeligvis plutselig blitt litt mer frampå, og dro igang den først singelen fra den nye plata som starten på en halvtimelang hitparade. Med de mer kjente tonene kom også responsen fra publikum og bedret kontakten mellom amfi og scene, noe som fikk hovedpersonen til å senke skuldrene litt og slippe seg løs. Fokuset var fortsatt på de mer upbeat-sangene fra katalogen, som ikke er det Amos gjør best, men det blir jo nødvendigvis et litt annet låtvalg når hun kommer med fullt band, i forhold til når det bare er henne og flygelet (på NW i 2005, for eksempel). Jeg hadde kanskje satt mer pris på det siste, men det er vanskelig å klage når hun kommer med noe av det sterkeste hun har, og en lang og opprocka Precious Things helt til slutt fra debutplata hennes veier opp for mye. «I wanna smash the faces of those beautiful boys, those Christian boys ...» Intenst. Av og til kan en liveversjon være så sterk at den alene gir valuta for billettpengene, og dette var en av de gangene. Litt svak åpning, litt få av mine favorittsanger og ikke helt det jeg hadde forestilt meg, men Tori vinner til slutt. 7/10

Wolfmother er fortsatt Wolfmother. Intet nytt fra Down Under. Jeg skjønner ikke helt hva folk ser i disse guttene, og synes låtmaterialet deres er middelmådig at best, selv om jeg også lot meg rive med av hypen da de debuterte med et brak i fjor sommer. Woman må være fjorårets mest irriterende rocksingel, i hvert fall av dem jeg har hørt. Å lage egen musikk basert på suksessoppskrifter fra før mange av de som utgjør dagens publikum ble født, er ikke noen forbrytelse i seg selv, men det er liksom meningen at man skal bruke retroriffene til å tilføre verden noe nytt, ellers kan man like gjerne spille coverlåter. I tillegg har Wolfmother en mildest talt irriterende vokalist som gjør at de havner trygt på minussida i min bok. Jeg tror de går samme skjebne i møte som The Darkness og andre band som var heldige og utgav riktig plate til riktig tid og fylte et behov platepublikummet ikke visste at de hadde; de kommer til å prøve det samme om igjen og feile hardt, og så bli gradvis mindre populære for hver nye skive. Så de får nyte oppmerksomheten så lenge den varer. Når det er sagt har Wolfmother blitt et bedre liveband siden jeg så dem på Quart i fjor, de gjør maksimalt ut av låtene de har og skaper ordentlig liv i Frognerbadet. Han med håret som synger og de to andre strutter av energi og har god publikumskontakt, og fyller headlinerrollen (som burde tilhørt Tori Amos denne kvelden hvis det hadde vært rettferdighet i verden) og den store scena uten problemer. Forrige gang jeg så dem spilte de tidlig på ettermiddagen, så det har tydeligvis skjedd ting siden sist. Jeg skjønner at folk liker konserten hvis de synes sangene er bra, men det er ikke noe for meg. «Womaaan, you know you're a womaaan ...» *grøsse* 4/10

Fredag 15. juni

Evanescence er et liveband uten nevneverdig scenetekke eller publikumskontakt som spiller helt generiske popmetal-låter som verken er fengende eller tøffe. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, dette selger de skiver som bare faen og går rett hjem hos det prepubertale goth-publikummet. Og det verste med dette er ikke den kommersielle kynismen, som har blitt så dagligdags etter hvert at vi til slutt bare trekker på skruldrene over den, men at gothdronninga sjøl og en menneskelig Nemi, Amy Lee, er en teknisk vokalist som kunne gjort noe stort med stemmen sin hvis hun ikke hadde vært nødt til å forholde seg til de trange rammene som Evanescence-sangene byr på. Det er ganske trist, og det eneste bemerkelsesverdige ved Evanescence.

KoRn er et av mine gamle favorittband som dessverre mistet retningssansen fullstendig rundt 1999 da vokalist Jonathan Davis hadde skrevet sin siste selvutleverende tekst, og som har hatt den ene utgivelsen pinligere enn den andre på denne siden av år 2000. Jeg teller én god sang blant det nyere materialet - Here To Stay fra Untouchables - og det er jo ganske dårlig uttelling på tre skiver. Men det er vanskelig å ta fra dem de minneverdige tingene de gjorde i første halvdel av karrieren, og så lenge det står gamle sanger på setlista når de legger ut på tur, har de for så vidt livets rett som liveband. KoRn spiller fortsatt på kontrastene og veksler mellom tunge og myke partier, med Jonathan Davis' særegne stemme som går fra mørke brøl til feminin klagesang, og de karakeristiske monterriffene til gitarist James Shaffer som motpol til bassisten Reginald Arvizus funky basslinjer. Når de henter fram sine største hits viser KoRn rene maktdemonstrasjoner, uten nevneverdig anstrengelse, og bevarer den melodiøse nerven i sangene som får det til å høres fengende ut selv når de tyngste riffene blåser ut av PA-anlegget.

Problemet er imidlertid fortsatt at flyten i konserten ødelegges når bandmedlemmene stadig forsvinner bak scenen og tar opptil et minutts pause mellom hver eneste sang, og frontfigur Davis tilbringer mye tid med ryggen til publikum mellom sangene (de hyppige pausene har riktignok litt å gjøre med at mannen sliter med astma og trenger surstoffpåfyll av og til, men det er ikke hele forklaringen). Minus også for litt mange nye sanger mot slutten av settet og tøys som f.eks. Throw Me Away fra fjorårets See You on the Other Side blandet inn i encore-settet ved siden av de eldre slagerne Blind, Clown og Freak on a Leash. Oss gamlefans skal likevel være fornøyd med å få 4-5 sanger fra den nå 13 år gamle debutplata. Som en liten ekstrabonus var Joey Jordison fra Slipknot leid inn som erstatter for den faste trommisen som har permisjon fra bandet, og forsterket med en ekstra trommis og en korist med skarptrommer ble det noen ordentlig fete trommeintroer på noen av låtene. Alt i alt litt rutinemessig og bare nok en kveld på jobben for de som grunnla nu metal, men KoRn flyter på rutinen og en sterk backkatalog. 6/10

.